Hvordan skal vi møte mennesker i sorg?

God dag alle fine lesere! Det tok sin tid å få skrevet dette innlegget her gitt. Her har vi hatt 14 dager med sykdom og ingen ork til å skrive noe, men er endelig på bedringens vei. En kraftig forkjølelse som har slått oss alle 3 helt ut og vært veldig seig...Men,men, fungerer litt bedre igjen nå hedligvis :)

Jeg har lenge tenkt å skrive litt om det å møte mennesker i sorg. Damen bak den gripende bloggen Amelié 78 har skrevet en 3 delt serie som hun har kalt: Å møte mennesker i sorg.Hun skriver så utrolig godt og jeg kjenner meg igjen i så mye av det hun skriver der, så jeg vil linke til henne for de av dere som synes dette er av interesse og vil lese litt mer utfyllende enn det jeg skriver her nå.

Hvert menneskes sorg er det menneskets helt egen sorg. Ingen sorg er lik noen annens sorg. Det som kan være til hjelp for oss, er ikke sikkert føles rett for noen andre. Men likevel er det mye felles: Tomheten etter et elsket menneske. Plassen som aldri fylles, og jeg vil derfor prøve å skrive litt om det å få hjelp og støtte i denne tiden fra menneskene rundt.

Det er ikke noe enkelt å skrive om dette, både fordi det ikke er lett å erkjenne at en trenger litt hjelp til ting som før var helt hverdagslige gjøremål, eller fordi en tar bladet litt fra munnen og nå sier rett ut hva som er til hjelp. Men om jeg kan hjelpe dere som står rundt noen mennesker i sorg akkurat nå så er det verdt det.

Etter å ha blitt kastet ut i en krevende sorgprosess er det ikke enkelt å være verken sørgende eller den som står utenfor og ikke vet hva de skal gjøre. Så utrolig mange har kontaktet oss og strakt ut sine armer og bedt oss om å bruke dem om det er noe de kan gjøre for oss. Vi er her for dere om dere trenger oss! Det er vi veldig glade og takknemlige for! Dersom jeg prøver å sette meg selv i den situasjonen om noen vi kjente mistet et barn, og var i dyp sorg, synes jeg det hadde vært veldig godt å få lov å hjelpe. Samme hva det måtte være, bare en liten ting. Og det har vi tenkt litt på, folk må faktisk få lov å gjøre noe! Det er ikke godt å føle at de kommer til kort, det gjør dem godt å få føle at de kan ha bidratt med noe for oss.

Men så er det det å vite hva vi selv trenger. Det synes ikke jeg alltid er like lett. Noen ganger er det nok ting vi gjerne skulle hatt litt hjelp til, mye vi ikke orker selv, men det er som Amelié 78 skriver så godt, hvem skal bli den "uheldige utvalgte" ? Vi surrer litt rundt i vår egen verden og vet ikke helt hvor vi skal begynne på en ny dag. Behovet for hjelp kommer kanskje ikke før en står med oppgaven, og da er det liksom litt for sent å be om det.

Men vi har mange fine, gode mennesker rundt oss som vi mener virkelig har en egen evne til å se litt lengre, som virkelig har møtt oss på måter vi ønsker uten at vi har måttet be om det.

En venninne sto en kveld på døren med deilig kveldsmat til oss, en annen kom med flere matretter som kunne fryses ned, til en dag vi ikke orket å lage middag selv. Noen har tatt med bakst eller andre ting når de kommer på besøk, og mange har invitert på middager o.l. Noe som til vanlig kanskje er en helt enkel oppgave som å lage litt mat, er noen dager blitt en veldig vanskelig oppgave.
I starten spiste vi bare for å overleve, ikke husket jeg hva jeg hadde spist når jeg var ferdig en gang. Det var sikkert både smakløst og lite godt, men det var ihvertfall næring. For mat må man ha uansett, og da var det virkelig til stor hjelp å glede å få mat servert på døren, som både var hjemmelaget og veldig god. For litt god mat en kveld, det kan faktisk bli til en fin stund.
Middagsinvitasjoner er alltid hyggelig, men det å komme seg ut er ikke alltid like lett. Å dra på besøk krever energi og noen dager er ikke det så enkelt å få gjort. Så om vi takker nei, ikke ta det personlig, vi kommer gjerne en annen gang det passer bedre.

Vær konkret

Terskelen for å be om hjelp er ganske høy. Vi vil helst ikke bry andre, og da er det ikke enkelt å ringe og spør om noen kan handle for oss eller gjøre lignende ærend. Jeg tar meg den friheten og siterer noen meldinger som ei venninne har flere ganger sendt:

Hei, vi skal til kjøpesenteret idag, er det noe dere trenger der?

Slike konkrete spørsmål der de tilbyr sin hjelp er så mye enklere å benytte seg av. Da vet du at de skal dit uansett, og ikke trenger å kjøre ekstra fordi vi ber om hjelp til noe der i fra.
Forrige uke fikk jeg en melding av samme venninne som helt konkret spør:

Trenger du hjelp til noe neste uke? 

Da vet jeg at denne uken har hun litt tid til overs og hun ønsker å kunne hjelpe meg, og da fikk jeg avtalt hjelp fra henne en dag denne uken. Slike spørsmål er gull verdt!

Flere andre venner er flinke til å spør om vi vil bli med på aktiviteter de har planlagt sammen med sine barn, for det å aktivisere en treåring kan noen ganger være utfordrende. Det er lettere å henge seg med på ting som andre har tenkt ut, for det er ofte vanskelig å klekke ut planer selv når energien ikke er den helt store.

Jeg vil også ta med slutten på en melding, jeg fikk av ei annen flott dame en gang: 

Jeg lurte bare på om du er glad i saftig sjokoladekake? Og om svaret er ja, kommer jeg gjerne med levering på døren en dag :) Det er bare å si ifra når som helst!

Hehe, måtte bare flire, for hun er virkelig en skjønn dame! Og når jeg får slike ting på melding, så både gleder det meg at hun tilbyr seg det, og smiler over at det kom på en slik herlig måte :)

Konkrete spørsmål og tilbud om hjelp er altså mye enklere og ta imot enn å måtte be om.

Praktisk hjelp

Rydding, vasking, utvendig arbeid og rot som skulle vært fjernet, forefallende arbeid, og hvordan huset ser ut er ikke det som har betydd noe første tiden! Vi brydde oss rett og slett ikke om det i begynnelsen. Motivasjonen var heller laber, og det er den faktisk enda.  Men vi har et hjem og ta oss av, vi har en liste med planer og prosjekter som skulle vært gjort i vår, det hjelper faktisk å ha det litt ryddig og ordentlig rundt oss og disse tingene må gjøres etter hvert nå. Vi har leid inn ei vaskedame til å gå over huset noen ganger disse månedene. Andre ganger har vi tatt litt om litt. Men med en energi som er langt fra det den en gang var, tar ting tid og krefter. Har du en time til overs en dag, tilby din hjelp til de sørgende og si at jeg hjelper deg gjerne om det er noe jeg kan gjøre. Det trenger ikke være så mye, kun en enkel oppgave, men som kanskje er tyngre enn en skulle tro når man har en tøff hverdag. Vi har "heldigvis" ingen plen og klippe enda, ingen hage som trenger stell, (annet enn en haug med ting som må gjøres for å opparbeide et uteområdet, men det står på vent), men for de som har det, kan nok et tilbud en gang om f.eks å klippe plenen deres være til god hjelp.

Barnepass

Flere har sagt at Leah bare må komme på besøk. Den første tiden når hun begynte på barnehagen igjen etter begravelsen, trengte vi å være sammen med henne om ettermiddagene. Vi følte for å ha henne nær oss og vi tror hun trengte å være sammen med oss også. Hun knyttet seg veldig til oss og merket at hun ikke ville være alene på besøk hos noen. Hun er ikke så gammel heller og er ikke vant til å være på besøk alene. Vi hadde ikke store energien om dagene, men gav det vi hadde de timene som var igjen etter middag frem til leggetid. 

Men noen ganger har en tante til min kjære kommet innom og sagt hun skulle gå en tur i fjæren og vil gjerne ta med Leah for en luftetur om hun ville være med. Slike små ting er veldig fint og til hjelp, om det ikke er så lenge er det en mulighet for oss å få hvile litt. Vi synes fortsatt at det er godt å være sammen på ettermiddagene og i helger, vi trenger familie tid for oss selv, men etterhvert som vi har litt mer energi og flere prosjekter som vi må sette igang med igjen, er det noen ganger godt med et tilbud om barnepass for en liten stund.

Lite som er feil å gjøre

Det er ikke noe fasit svar på hvordan man kan hjelpe eller hvordan de sørgende ønsker å bli møtt. Så det er ikke så mange gale ting en kan gjøre. Verbal omsorg er god omsorg det også. Jeg har skrevet flere ganger om akkurat dette, at vi setter stor pris på alle som har sendt oss noen ord og varme tanker, og som fortsatt gjør det. For vær ikke redd for å "rippe opp i noe". Mange tror gjerne at en gjør det og vil derfor ikke nevne noe eller si noe. Vi legger aldri bak oss barnet vi har mistet, han er en like stor del av livet vårt som de vi får ha på jord, og derfor kan en heller aldri "rippe opp i noe". Vi blir stolte, glade og rørte over de som nevner Jonathan, spør oss om han, viser at de tenker på han og oss. Klart det kan være vanskelig og noen dager tyngre enn andre å snakke om ting, spesiellt dersom det er på matbutikken o.l, men det går fint det også. Vi velger selv hvor mye vi sier og snakke om det ut ifra hvilken dag vi har. Vi er bare glad for at han ikke er glemt, selv om han ikke er sammen med oss, for vi bærer han med oss hele tiden. Han er det første vi tenker på om morgenen og det siste vi tenker på før vi sovner om kvelden, hver eneste dag! Vi mener ikke at han alltid skal nevnes eller at det alltid skal snakkes om det vi nå opplever når vi møter mennesker, men ettersom tiden går, ikke glem at vi har et barn til, han forsvinner aldri selv om dere ikke ser han sammen med oss.

Men når vi først er inne på dette temaet, vil jeg si noe om ting som kanskje ikke er lurt å si eller gjøre, som kan virke sårende for mennesker i sorg. Vi prøver alltid å være overbærende med mennesker, og tenker: Stakkars, de kan ikke skjønne dette! De kan ikke sette seg inn i den uvirkelige smerten vi bærer på, og vi kan da heller ikke straffe dem for å si, eller gjøre upassende ting som sårer oss.
Jeg ble spurt for litt siden om jeg har snakket med andre som har mistet et barn, om når de klarte å sette strek? Å sette strek er noe vi aldri kommer til å gjøre! Vi lærer oss å leve med sorgen og tapet av barnet vårt, men vi legger det ALDRI bak oss på den måten at vi har satt en strek! Vi prøver å stjele livet tilbake til slik det en gang var, det blir aldri det samme, men med tiden finner vi nok en måte å lære å leve med tapet på. Sorgen tar en annen form. Men Jonathan vil alltid "være med" oss ♥
Jeg vet om flere andre engle foreldre som har fått kommentarer som, ja nå må dere vel ha kommet dere videre! Nå er det så lenge siden! Si aldri slike ting, det er så vondt for de som har opplevd det. Vi glemmer aldri våre levende barn, og glemmer heller aldri det vi mistet.

Ingen ting går over. Men det blir noe annet. Det er sorgen det handler om. Å bli en annen. Å bevege seg mot en ny virkelighet der sorgen er en del av forutsetningene. 

Vi er alltid takknemlig for at folk vil møte og treffe oss, men det må alltid være på den sørgende`s premisser! Vi vet hva som er best for oss, vi vet hvor krevende det er å besøke, eller ta imot besøk og kun vi vet hva som er riktig denne dagen. Si derfor aldri at vi må møtes! Vi må få til et treff e.l. Det kan bli veldig vanskelig når en føler seg presset, for det er ingenting vi egentlig MÅ. Jeg prøver å kun gjøre det jeg vil og det som føles riktig for meg for å hente positiv energi. Det er ikke fordi vi ikke ønsker å være sammen med noen, men det er veldig mange vi skulle ha møtt, veldig mange ting vi har måttet utsette og har derfor mye å ta igjen. Men det må skje i vårt tempo.
Vi er også veldig takknemlig om vi får forespørsel om besøk, det er ikke alltid at uanmeldt besøk er like ok, i en slik tid.

Jeg kunne nok ha skrevet om mye mer, men vil ikke at dette skal bli for langt. Jeg har nå skrevet litt om det vi setter pris på (det er ikke for alle likt),og kanskje er noen blitt litt klokere på hva de kan gjøre om noen de kjenner er i sorg. Jeg skriver ikke dette for at alle nå skal tilby sin hjelp til oss om de ulike tingene her, men dette er ting som vi har satt pris på og blitt tilbudt og synes har vært/er til god hjelp og støtte i denne tiden.

Vil ønske dere alle en fin dag og en fortsatt fin uke!

Klem